Juni 2003

Forslaget om opprettelse av Seiland nasjonalpark er en oppfølging av Stortingsmelding nr 62 (1991-92) "Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge".

Et sentralt mål i landsplanen er å bevare større sammenhengende urørte, eller i det vesentlige urørte, naturområder. Dette har bakgrunn i at arealet av "villmarksprega" natur i Norge har blitt vesentlig redusert i dette århundret. I planen er det også lagt vekt på å bevare områder som til sammen dekker variasjonsbredden i landets ulike naturgeografiske regioner. Ved utvelgelse og prioriteringer av aktuelle områder er det videre lagt vekt på følgende:

• ønske om sikring av områder med landskapsmessige verneverdier/storslagenhet
• nødvendigheten av å ta vare på spesielle biotoper for vern av planter og dyr
• ønske om å sikre verdifull vassdragsnatur
• ønske om å sikre verdifulle marine områder
• hensynet til friluftsliv
• hensynet til kulturminner

For Finnmark ble det i den nye landsplanen foreslått foreslått opprettelse av tre nye nasjonalparker; Seiland, Varangerhalvøya og Goahtteluobbal. Det er videre foreslått utvidelse av alle de tre eksisterende nasjonalparkene; Stabbursdalen (vedtatt 20/12 2002), Øvre Pasvik og Øvre Anárjohka.

Fylkesmannens miljøvernavdeling har fått i oppdrag å utarbeide konkrete forslag til grenser og bestemmelser for de enkelte områdene i landsplanen, etter nærmere retningslinjer fra Direktoratet for naturforvaltning (DN). Dette arbeidet skjer i kontakt med kommunen og berørte interesser.

Fylkesmannens verneforslag blir etter godkjenning i DN sendt til lokal høring. På bakgrunn av det som kommer fram i den lokale høringa gir Fylkesmannen sin tilråding til DN. Saken blir deretter sendt til høring blant sentrale instanser, før direktoratet sender sitt forslag til Miljøverndepartementet.

Miljøverndepartementet gjør på grunnlag av vurderinger fra Fylkesmannen, DN og uttalelser fra sentrale instanser, en endelig vurdering av verneforslaget. Det tas om nødvendig kontakt med andre departementer for å prøve å løse eventuelle problemer / gjenværende konflikter. Departementets endelige vurdering av vernesaken fremmes til slutt for regjeringen som forslag til kongelig resolusjon.

I den nordiske naturgeografiske regioninndelingen regnes Seiland med til Vest-Finnmarks kystregion. Karakteristisk for regionen er fjordarmer i fjellplatåer med noen oppstikkende tinder og breer. Overveiende gabbro og gneisbergarter. Det vokser bjørkeskog i beskyttede områder. Plantegeografisk et interessant område med øyene Sørøy, Seiland og Stjernøy. Kjølig oseanisk klima med humide forhold. Mild vinter og sval sommer med ganske rikelig årsnedbør. Vegetasjonstidens lengde er ca 120 dager.

Seiland er med sine 585 km² Finnmarks nest største øy (etter Sørøya), og den syvende største i Norge. Øya er delt mellom de tre kommunene Alta, Kvalsund og Hammerfest.

Finnmarkskysten er for en stor del dominert av platåformete eller avrundete fjell, ofte med bratte stup og næringer mot havet. Landskap med alpine former forekommer først og fremst på den nordvestlige delen av kysten, fremfor alt i Loppa (Silda og halvøyene på fastlandet), ved Langfjorden i Alta, på Stjernøya og Seiland. Seiland utgjør en østlig utpost av det alpine kystlandskapet.

Seiland er svært fjellrik, med mange topper over 800 m o.h., og to større breområder. Nordmannsjøkelen i vest er ca 3 km². Høyeste punkt er ca 1040 moh og laveste punkt ca 600 moh. Seilandsjøkelen sentralt på øya er betydelig større med sine 14 km². Høyeste punkt er ca 900 moh og laveste punkt ca 500 moh. Det meste av Seilandsjøkelen drenerer sør til Store Bekkarfjord. Breene er Norges nordligste, og representerer Skandinavias laveste glasiasjonsgrense. Begge breene har smeltet en del tilbake de siste 100 år.

Fysisk er Seiland nær delt i to av dype fjorder. Fra nord trenger Jøfjorden 11 km inn i øya, og bare 5 km skiller fjordbunnen fra den 9 km lange Store Kufjorden i sør. Det steileste og mest utpreget alpine terrenget finnes på den vestlige delen av øya, med en rekke stupbratte tinder som når 800 m o.h. eller noe mer. Det sentrale fjellmassivet i vest, Seilandstuva, har en mer avrundet form. Øya når her sitt høyeste punkt, 1079 m o.h.

Bratte tinder preger også østsiden av dalgangen/passet mellom Store Kufjorden og Jøfjorden. Videre østover får øya en noe mer avrundet form, i det minste er fjellenes øverste del ofte avrundet eller platåformet. Liene kan derimot være stupbratte.

Sør for Seilandsjøkelen ligger det et vidstrakt platå med et karakteristisk, småkupert terreng, med Melkelva som et sentralt element. Elva utgjør det største avløpet fra Seilandsjøkelen, og renner ut i Store Bekkarfjorden. Som navnet antyder, er den farget av leirslam fra breen. Landskapet ved Melkelva er preget av forkastninger, som bidrar sterkt til å gi både vannene og elveløpet en særegen vinkelform. Elva utgjør et upåvirket vassdrag fra bre til fjord, og er inkludert i Verneplan IV for vassdrag.

Seiland har en særpreget berggrunnsgeologi, med et betydelig innslag av ultrabasisk berggrunn. Graden av forvitring veksler sterkt, og store områder har bart fjell og lite løsmasser. Bergarter som forvitrer lett har en mer lokal utbredelse, men dekker store arealer i området Sennalandet – Melkelva, sør for Seilandsjøkelen.

I de høyereliggende, sentrale fjellpartiene rundt både Nordmanns- og Seilandsjøkelen er det bergarten peridotitt som dominerer. Denne omkranses i hovedsak av gabbro, amfibolitt eller beslektede bergarter. Flere steder når gabbrofeltene ned til sjøen: ved Store Bekkarfjorden i sørøst, og på den nordlige delen av øya i et stort felt fra ytre Bårdveggen i vest til Hønsebyfjorden i øst.

Gneis og granitt utgjør en mindre andel av Seilands berggrunn. Disse bergartene finnes i hovedsak på den nordøstlige del av øya, øst for en linje fra Olderfjorden via Biranvággi og Geaidnuvággi til Hønsebyfjorden. I tillegg ligger det et felt mot sjøen i sørvest, ved Bårdfjorden og fra Bårdfjordneset til lille Kufjorden. Noen mindre belter finnes i veksling med amfibolitt inn mot øyas sentrale deler.

Det kvartærgeologiske kartet viser at bart fjell dominerer store områder. Langs kysten i nordøst ligger partier med marine avsetninger og breelvavsetninger. I noen få områder er berggrunnen helt eller delvis dekket av skred-, forvitrings- og morenemateriale. Det største feltet med morenemateriale finner man fra Store Bekkarfjord og nordover opp mot Melkevatna. Kvartærgeologisk er Seiland interessant ved at nesten alle glasiologiske former er representert.

Dette kapitlet er basert på rapporten som ble laget av Torbjørn Alm, Tromsø Museum og Marianne Iversen, Norsk institutt for naturforskning (NINA) etter deres kartleggingsarbeid sommeren 2002.

Ifølge inndelingen hos Moen (1998) hører de lavereliggende områdene på Seiland til den nordboreale vegetasjonssonen. Storparten av arealet ligger imidlertid i alpin sone, det vil si over den naturlige tregrensen. I forhold til oseanitetsgradienten definerer Moen videre Seiland til å ligge i svakt oseanisk seksjon, der svake østlige trekk kan inngå.

Seiland omfatter store områder med ultrabasisk berggrunn. Lokalt gir dette opphav til særegne miljøer, og livsmulighet for økologiske spesialister, f.eks. dvergarve (Arenaria humifusa). Virkningen av berggrunnen blir størst i områder med nakent berg eller tynt løsmassedekke. I praksis finnes slike områder først og fremst oppe i fjellet.

Seiland rommer flere områder med forekomst av sjeldne eller kravfulle fjellplanter. De er ofte innskrenket til små, lokale områder. Følgende områder fremstår som særlig viktige:

• Hábovárri ved Store Bekkarfjorden, med forekomst av en rekke sjeldne arter.

• Uvssotrášša, inkludert nordsiden mot Søkkmyrdalen/Leaksevággi, med de eneste kjente forekomstene på Seiland av dvergarve (Arenaria humifusa) og snøgress (Phippsia algida).

• Fjellene ovenfor Hakkstabben (Seibukttind og tilgrensende fjell) – med bl.a. kantlyng (Cassiope tetragona) og stjernøyvalmue (Papaver radicatum ssp. macrostigma).

• Fjellplatået nordvest av Kufjordbotn har den eneste sikre forekomsten av jervrapp (Poa arctica) på Seiland. Videre vestover, mot innerenden av Bårdfjorddalen, er det et karrig, sent utsmeltet terreng med mye kildeskjørbuksurt (Cochlearia officinalis ssp. integrifolia) og en del snøarve (Cerastium nigrescens).

• Fjellene rundt innerenden av Jøfjorden synes ut fra undersøkelser ved Ove Dahl m.fl. å være noen av rikeste på Seiland, med forekomst av flere sjeldne arter, bl.a. stjernøyvalmue (Papaver radicatum ssp. macrostigma) og lodnemyrklegg (Pedicularis hirsuta).

I tillegg vurderes de lave fjellområdene rundt Melkelva og Søkkmyrdalen/Leaksevággi som klart verdifulle, selv om både vegetasjonstyper og flora stort sett er ordinære beitepregete utforminger av hei, lesider og snøleier. Området dannet imidlertid en sterk kontrast til de nakne fjellområdene som ellers preger store deler av Seiland.

Elvene på Seiland er for det meste ganske små, og har gjennomgående bratte og strie løp. Bare unntaksvis danner de slake ører med mulighet for noe rikere plantevekst. Ett sted på øya er det kjent sekundærlokaliteter for stjernøyvalmue (Papaver radicatum ssp. macrostigma) på slike voksesteder: i Lille Kufjord. Her opptrer arten i tillegg rikelig i en erodert sandskrent.

Skogen på Seiland består i all hovedsak av bjørk, for en stor del i fattige til friske hei- og småbregne-utforminger. Høystaudevegetasjon forekommer lokalt, men oftest bare på små områder. Nevnes kan forekomster i bunnen av Store Kufjord, og innerst i Flaskefjorden og Jøfjorden.

Det ble ikke sett oreskog eller enkeltstående oretrær/busker på Seiland, til tross for at en rekke stedsnavn ved Vargsundet og Rognsundet peker mot forekomst av gråor (Alnus incana). Sørvendte lier på denne siden av øya kan derimot ha innslag av osp (Populus tremula), silkeselje (Salix caprea ssp. sericea) og setervier (Salix myrsinifolia ssp. borealis). Lokalt kan liene ha innslag av noe varmekrevende arter, f.eks. firblad (Paris quadrifolia – sjelden i Finnmark) både ved Store og Lille Bekkarfjorden.

De store, skogbare liene under Doaresgáisá i Lille Bekkarfjord er sterkt preget av reinbeite. Dette bidrar opplagt til å opprettholde det åpne preget, selv om snøskred også er av stor betydning. De sørvendte liene her er samtidig så bratte at de får et betydelig varmefang. Dette gir grunnlag for et visst innslag av noe varmekrevende arter, bl.a. finnmarksmattesveve (Hieracium peleteranum ssp. boreades – i store mengder), småbergknapp (Sedum annuum) og legeveronika (Veronica officinalis). Finnmarksmattesveve er hos oss bare kjent fra Finnmark, og opptrer her i uvanlig store mengder. Pen utforming og interessante artsforekomster tilsier at denne lokaliteten har klar botanisk interesse.

Vannene og elvene på Seiland er gjennomgående næringsfattige, og fremstår for en stor del som nærmest sterile med hensyn på karplantevegetasjon. Ett område peker seg klart ut ved å ha bedre utviklet ferskvannsvegetasjon. I Søkkmyrdalen/Leaksevággi har både grunne loner i elva og noen tilstøtende tjønner lokalt godt utviklet kortskuddsvegetasjon av vasshår (Callitriche-arter) og kransalgen mattglanskrans (Nitella opaca). I tillegg har lonene en god del hesterumpe (Hippuris vulgaris)

Ellers på øya har en under kartlegginga bare påvist noen små områder med noe ferskvannsvegetasjon: et par små vann og tjønner i Melkelvas nedbørsfelt, og det grunne, nederste vannet i elva fra Bårdfjorddalen.

De områdene med myr- og sumpvegetasjon vi har sett i lavlandet på Seiland, er for det meste små og med høyst ordinære vegetasjonsutforminger, i hovedsak fattige jordvannsmyrer. Nedbørsmyr er generelt uvanlig i Finnmark; noen små flekker med innslag av arter som smalsoldugg (Drosera anglica) og/eller sveltstarr (Carex pauciflora) forekommer lokalt, bl.a. i Lille Bekkarfjord og ved vannet nederst i elva fra Bårdfjorddalen.

Søkkmyrdalen/Leaksevággi utgjør det klart mest verdifulle myr- og sumpområdet på Seiland. Det rommer varierte fjellmyrer, med et påfallende stort innslag av rypebunke (Vahlodea atro-purpurea) – som ellers er en sjelden art på kysten i Vest-Finnmark. Området må dessuten ses i sammenheng med den interessante vannvegetasjonen i elva og tilgrensende tjønner.

Seiland har stort sett bratte og grove strender, ofte i form av strandberg og -klipper. I fravær av større løsmasseflater, er havstrandsvegetasjonen for det meste dårlig utviklet. Ingen av de havstrandslokalitene på øya som er besøkt av Elven & Johansen (1983) og/eller Tromsø museum/NINA rommer store botaniske vernverdier. Den mest varierte havstrandsvegetasjonen finnes i bunnen av Bårdfjorden, som har kraftige tangvoller, og fragmentarisk, men variert strandeng. Steinstrand- og tangvollvegetasjon av en viss interesse finnes også i Nordre Bumannsfjord og i Olderbukta. Den eneste brakkvannsforstranden vi har sett på øya finnes i elveutløpet i Lille Kufjord.

Seiland har tallrike spor av tidligere bosetning, dels på steder som i dag fremstår som temmelig avsides. De er ofte uten moderne inngrep, men både her og i de veitilgjengelige områdene på øya setter nedleggingen av jordbruket tydelig spor på landskapet, ikke minst i form av begynnende gjengroing. Survika, nordøst på øya, ble beskrevet som et særlig verdifullt kulturlandskap av Alm et al. (1994), og er en av de nasjonalt prioriterte lokalitetene i Finnmark. Den ligger imidlertid utenfor forslagene til grensetrekning for nasjonalparken.

Flere av lokalitetene som er undersøkt i 2002 rommer interessante kulturlandskap. Nordre Bumannsfjord har et "uberørt" kulturlandskap med tufter, båtstø og små engteiger. De fraflyttede boplassene innerst i Bårdfjorden har en rekke hustufter, og pene eksempler på bruk av myr og hei som dyrkingsmark. Myrene er forsøksvis grøftet, men mye av det gamle innmarksarealet fremstår fortsatt som forsumpet. Store mengder sibirgressløk (Allium schoenoprasum ssp. sibiricum) er typisk for noe fuktig kulturmark på kysten av Finnmark, men enger av dette slag synes å være i tilbakegang (Alm & Furnes 1998). Et par steder på øya bidrar sterkt beite, dels sammen med snøskred (Boazovuomvággi i Lille Bekkarfjord) til å opprettholde store, skogbare lier under skoggrensen. Det gjelder hele området rundt bunnen av Store Bekkarfjord, hvor de lave, runde fjellene er grønne fra topp til tå, men uten annen skogsetting enn spredte kratt og treklynger. Vegetasjonen er i og for seg ordinær, stort sett gressdominert, og med rikelig engkvein (Agrostis capillaris) som et tydelig tegn på langvarig beite og kulturpåvirkning. I så måte fremstår liene rundt Store Bekkarfjorden først og fremst som et kulturlandskap, med klare botaniske verdier, kanskje først og fremst i form av et pent utformet landskapsrom, nærmest uten moderne inngrep.

Fra et botanisk synspunkt er de største verneverdiene på Seiland knyttet til fjellområdene. De store områdene med ultrabasisk berggrunn gir lokalt grunnlag for en artsrik og særpreget vegetasjon, med innslag av kravfulle og sjeldne arter. Ut fra foreliggende kunnskap, fremstår Hábovarri - Uvssotrášša og fjellområdene rundt indre del av Jøfjorden som de botanisk mest verdifulle fjellområdene. Seibukttind ved Hakkstabben, Lille Kufjord og platået NV av Kufjordbotn over mot Spisstind/Bårdfjorddalen rommer imidlertid også interesante artsforekomster.

I lavlandet utmerker områdene på sørsiden av øya seg med et visst innslag av noe varmekrevende arter, som finnmarksmattesveve (Hieracium peleteranum ssp. boreades), strutseving (Matteuccia struthio-pteris), firblad (Paris quadrifolia) m.fl. Her peker særlig Lille og Store Bakkarfjord seg ut, men også Lille Kufjord er av interesse.

Vannflora- og vegetasjon er gjennomgående dårlig utviklet på Seiland, og mange av vannene er helt sterile. Søkkmyrdalen/Leaksevággi ved Store Bekkarfjord skiller seg klart ut i så måte, med artsfattig, med godt utviklet undervannsvegetasjon i tjønner og stille loner. Når det gjelder havstrandsvegetasjon, har Bårdfjorden størst variasjon, med store og pent utviklete tangvoller, og fragmenter av strandeng.

Flere av de undersøkte områdene innenfor nasjonalparkforslaget rommer kulturlandskap av botanisk verdi. Det gjelder først og fremst de typiske beitelandskapene rundt Store Bekkarfjord, hvor særlig de grønne, nærmest skogbare liene mot sjøen er sterkt preget av langvarig beite. Nordre Bumannsfjord utgjør en isolert boplass hvor små engarealer og tufter ikke er påvirket av senere inngrep.

Dette kapitlet er basert på rapporten som ble laget av Karl-Otto Jacobsen, Geir Helge Systad og Karl-Birger Strann, Norsk institutt for naturforskning (NINA) etter deres kartleggingsarbeid sommeren 2002.

De største verdiene med hensyn til dyreliv på Seiland er den rike forekomsten av rovfugl, noe som gjenspeiler de øde og bratte fjellområdene, med steile klipper mot sjøen mange steder. Kartlegging i 2002 påviste 28 havørnreir, hvorav 8 sikre samt 6 sannsynlige hekkinger. Det er også gjort hekkefunn av jaktfalk, dvergfalk og fjellvåk, og sannsynlig hekking av tårnfalk. I tillegg er det gjort usikre funn av kongeørn. De viktigste områdene for rovfugl på Seiland synes å være de kystnære områdene på strekningen Store Bekkarfjord-Rastaby, Store og Lille Kufjord samt Jøfjorden.

Ut over de rike rovfuglforekomstene skiller ikke Seiland seg ut med et spesielt rikt fugle- eller dyreliv ut fra det en forventer. Langs kysten finnes mindre kolonier med måsefugl, tjeld, grågås, ærfugl og teist. Vassdragene har sparsomme forekomster av våtmarksfugler, med fiskemåke, rødnebbterne, rødstilk og strandsnipe som dominerende arter. Noen spredte forekomster av smålom, storlom, havelle, laksand og krikkand er imidlertid med på å øke artsmangfoldet. Den småvokste lauvskogen vokser først og fremst i områder som er skjermet for vær og vind. De vanligste spurvefuglene her er løvsanger, gråsisik, gråtrost og rødvingetrost. I fjellområdene er det få arter, med heipiplerke, steinskvett, ravn og fjellrype som de vanligste. Av de undersøkte områdene innenfor forslaget til nasjonalpark er Melkevatna/Sennalandet det klart mest interessante området. I tillegg har Flaskefjorden og Olderbukt interessante faunistiske forekomster.

Av pattedyr forekommer oter, røyskatt, hare vanlig, foruten smågnagere. Mink er også ganske vanlig. Det er ingen fast elgstamme på Seiland men det forekommer at dyr kommer svømmende fra fastlandet over Vargsundet.

Dette kapittelet er ikke ferdig.

Seiland benyttes som vår-, sommer- og høstbeite for rein i tidsrommet april/mai til september/oktober. Fastsatt høyeste reintall på Seiland er 2 700 dyr (pr 1. april 2003), men det faktiske antall dyr som beiter på Seiland er noe lavere.

Den sørlige delen av Seiland nord til linja mellom botn av Olderfjorden og Skardalen i Jøfjorden, samt områdene vest for Jøfjorden er beiteområde for distrikt 24A, Oarje Sievju. Distriktet består av tre siidaer. Kemi-siidaens område ligger mellom Olderfjorden og Store Kufjord. Bårdfjord-siidaens område ligger vest for Kemi-siidaen, nord til Nordre Bumannsfjord. Kårhamn-siiden har sitt område nord for linja mellom Jøfjordbotn og Nordre Bumannsfjord. Distrikt 24B holder til nord for linja mellom botn av Olderfjorden og Skardalen i Jøfjorden, og består av en siida. Distriktsgrensene er vist på kart i vedlegg xx.

Reindriftsgjerder

Sommerbeiteområdene til de ulike siidaene er i stor grad inngjerdet mot hverandre. Det ulendte terrenget gjør at en ofte benytter seg av naturlige stengsler, med gjerder mellom. Eksisterende sperregjerder, slaktegjerder og merkegjerder er vist på kart i vedlegg xx.

Kemi-siidaen har to hytter og ei gamme innerst i Lille Bekkarfjord. Siidaen har også ei gjeterhytte på neset sør for Lille Bekkarfjord, samt ei hytte nord for Vardajavri. Bårdfjord-siidaen har ei gjeterhytte på nordsida av Bårdfjorden. Distrikt 24B har sommerbolig i nordre Olderbukt og gjeterhytte i søndre Olderbukt. Bygningenes plassering er vist på kart i vedlegg xx.

Så lenge det er snøføre utover våren brukes snøskuter i forbindelse med gjeting og samling av reinen, samt til transport. Snøskuter benyttes dessuten til gjeting og gjennom hele sesongen på Seilandsjøkelen, hvor reinen trekker opp om sommeren for å unngå insekter og varme.

Det bratte og ulendte terrenget gjør bruk av terrengkjøretøyer på Seiland vanskelig, og for inntil 5-6 år siden var det ingen bruk av terrengkjøretøyer innenfor den planlagte nasjonalparken. De siste årene har imidlertid reindrifta tatt i bruk 4-hjuls terrengmotorsykler enkelte steder. Kemi-siidaen benytter en kjøretrasé fra nordsida av Store Bekkarfjord og opp på fjellet til gjeterhytta ved Vardajavri, samt en trasé fra østsida av Store Kufjord til Sommesetvatnet. Fra enden av disse traséene kjøres det der terrenget tillater det. Foruten til transport benyttes terrengmotorsyklene til gjeting, for det meste i området rundt Melkevatna sør for Seilandsjøkelen. Distrikt 24B benytter terrengmotorsykler opp Olderdalen til Kastarvaggi. Derfra går de til fots til Seilandsjøkelen, hvor snøskuter benyttes.

På grunn av det ulendte terrenget benyttes helikopter i begge distriktene til transport av utstyr, til samling i forbindelse med kalvemerking og ved høstflyttinga.

Reindrifta er den viktigste næringen med interesser i den foreslåtte nasjonalparken. Med bakgrunn i dette, og ønsker fra næringa selv, ga Fylkesmannen konsulentfirmaet Jaruma AS i oppdrag å vurdere konsekvensene av opprettelse av nasjonalpark på Seiland for reindrifta. Den resulterende rapporten er sammenfattet i kapittel 8, "Verneforslagets konsekvenser for reindrifta".

I området sør for Melkelva har Store Bekkarfjord beitelag ca 900 sau på beite fra mai til september. Dyrene settes ut på ulike steder fra Store Bekkarfjord sørover til Seibukta. Sauene sankes inn til Store Bekkarfjord, hvor det er ført opp nettinggjerde med grind rundt hele Bekkarfjordnes. Det er også oppført ei bru med ledegjerde over Melkelva nær utløpet, og beitelaget har ei hytte på Bekkarfjordnes. Det er også et mindre samlegjerde i Store Kjerringvik, hvor de dyrene som går i dette området tas inn.

Beitelaget har ikke planer om å føre opp nye anlegg i området.

Det er ingen etablerte eller planlagte oppdrettsanlegg innenfor verneforslaget. Det er imidlertid både etablerte og planlagte oppdrettsanlegg like utenfor verneforslaget flere steder:

• Store Kufjord: Etablert oppdrettsanlegg for henholdsvis laks og blåskjell.
• Olderfjord: Etablert oppdrettsanlegg for laks.

• Store Kjerringvik: Konsesjon gitt for oppdrettsanlegg for blåskjell.

• Bårdfjord: Nød/reservelokalitet for akvakultur er avsatt i kommuneplanen for Hammerfest i ytre del av fjorden.
• Store Bekkarfjord ved Storholmen: Lokalitet for akvakultur er avsatt i kommuneplanen for Alta.
• Lille Bekkarfjord: Lokalitet for akvakultur er avsatt i kommuneplanen for Alta.
• Bukta ved Gressnes: Lokalitet for akvakultur er avsatt i kommuneplanen for Kvalsund.
• Nordre Olderbukt: Lokalitet for akvakultur er avsatt i kommuneplanen for Kvalsund.

Den foreslåtte nasjonalparken er i liten grad benyttet i friluftsliv- og turismesammenheng. Bruken begrenser seg stort sett til fotturer i nærområdene til Store-Bekkarfjord og Seilandsjøkelen. De fleste som besøker området kommer med båt inn Store Bekkarfjord.

Det jaktes noe rype og hare innenfor den foreslåtte nasjonalparken. Det fiskes også etter røye i enkelte vann, men omfanget er beskjedent.

Det er ingen veier, godkjente snøskuterløyper eller barmarksløyper innenfor forslaget til nasjonalpark. Reindrifta benytter kjøretøyer i sin drift på Seiland. Dette er nærmere beskrevet i kapittel 4.1.

Det blir fra lokalt hold og fra reindrifta opplyst at det på vårvinteren foregår en del ulovlig kjøring med snøskuter innenfor den foreslåtte nasjonalparken, først og fremst i området rundt Seilandsjøkelen.

Opplysningene i dette kapittelet er innhentet fra Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) og hos Bergmesteren.

Det er i dag ingen mutinger eller utmål på Seiland. På bakgrunn av den spesielle berggrunnen på Seiland er gjort en rekke geologiske undersøkelser på Seiland, både malmgeologiske og industrimineralundersøkelser. I tillegg har mindre forekomster av pene mineralstuffer tiltrukket seg noe aktivitet de senere år.

Forekomster av jern-titanmineralet ilmenitt er kjent fra Seiland siden slutten av 1800-tallet. Disse store fattige impregnasjonsmalmene ble undersøkt senest i 1939. Forekomsten Melkevatnet ligger innenfor forslag til nasjonalpark. Så sent som på 1950-tallet ble forekomstene vurdert som "ikke verdifulle". Bergvesenet har ikke mer informasjon om forekomstene eller senere undersøkelsesaktivitet.

Tidlig på 1970-tallet foregikk det en del leting etter kobber og nikkel i regi av firmaet Sulfidmalm AS/Falconbridge Nikkelverk AS. Aktiviteten besto i prøvetaking av fastfjell og løsmasser i Melkevatna – Steinvatnaområdet etter at forutgående kartlegging hadde vist opptreden av kobberkis, pentlanditt og sinkblende. Lignende aktivitet, men i langt mindre omfang fant sted lengre vest ved Karatindene. Denne prospekteringsaktiviteten fortsatte ikke utover 1970-tallet og er ikke gjenopptatt siden. Inngrepene som ble foretatt har neppe satt spor etter seg som er synlige i dag.

Ut over 1950-tallet ble det øket interesse for å bruke bergarten nefelinsyenitt, en forholdsvis sjelden bergart i verdenssammenheng, som råstoff for glass- og porselenproduksjon. Fra tidligere kjente en til slike forekomster på Seiland og Stjernøya. Den største forekomsten ligger på Bekkarfjordnes, sørøst på Seiland. Deler av denne forekomsten ble detaljundersøkt av NGU i 1954. Det er en stor gangformet forekomst som ble kartlagt i en lengde på 370 m fra sjøkanten og oppover, men som fortsetter langt innover fjellet. Den kartlagte delen ble over havnivå beregnet å inneholde 2,5 milloner tonn nefelinsyenitt. I tillegg kjente en til en mindre forekomst ved Store Kufjord på ca 250 000 tonn og en forekomst av ukjent størrelse ved Skarvbukt. Ved Galdeneset finnes en annen forekomst som ikke er undersøkt. Det ble satt i gang nærmere undersøkelser av forekomsten på Bekkarfjordnes med kjerneboringer og mineralteknikkarbeider. Arbeidene foregikk i årene 1957 og 1959. Bergvesenet kjenner ikke til detaljene om de inngrep som ble gjort, men graving og utsprenging av store prøver ble foretatt i flere profiler. Samtidig ble det gjort undersøkelser på Stjernøya. Forekomsten på Stjernøya holdt jevnere kvalitet, noe som i årene etter resulterte i oppbygging av produksjonen som drives av North Cape Minerals AS.

I et område øst for Store Kufjord hadde en privatperson mutingsrett på mineralet zirkon i perioden 1980-1988. Zirkon finnes her som store krystaller, den såkalte "seilandsdiamanten", som er ettertraktet blant mineralsamlere. Aktiviteten på stedet ble av flere beskrevet som "preg av gruvedrift", og mutingsinnehaveren skriver i brev fra 1987 at han mot slutten av mutingsperioden ble plaget av at andre (mineralsamlere) tok seg til rette og foretok til dels omfattende røskearbeider innenfor hans mutingsområde. Det ble i den forbindelse en del avisskriverier om saken og politiet i Alta foretok noe etterforskning. Ut over dette har Bergvesenet ingen opplysninger om arbeidene på forekomsten.

Senere har Seilandstein AS hatt håndgivelsesavtale med grunneier Statskog Finnmark, for fem områder, hvorav 3 innenfor forslag til nasjonalpark; Ytre Bårdveggen, ved Kjerringvik og ved Bekkarfjordnes. Aktiviteten rettest seg mot småskala produksjon av souvenir/smykkestein. Avtalen gikk ut i 1993, uten at større aktivitet kom i gang. Det ble bare tatt ut prøver med hammer og meisel. For ett av områdene; Ytre Bårdveggen, fikk oppsittere i området ("Fellesskapet") rett til uttak av nærmere angitte mineraler fra 1994-1999. Det er ikke kjent av Bergvesenet hva slags aktivitet "Fellesskapet" har utøvet. Rettigheten er ikke fornyet.

Dette kapittelet er ikke ferdig.

Fylkesmannen har på bakgrunn av en vurdering av verneverdier, brukerinteresser, inngrepsstatus og arronderingsmessige forhold valgt å legge fram to alternative forslag til opprettelse av nasjonalpark. Forslagene som her legges fram tar i ulik grad hensyn til eksisterende og potensiell framtidig næringsaktivitet i området. Alternativene går fram av kartvedlegg xx.

I sørvest omfatter forslaget Bårdfjordnes og indre deler av Bårdfjorden med variert havstrandvegetasjon med store, pent utvikla tangvoller og strandeng. Forslaget fortsetter nordover langs den stupbratte Bårdveggen til nordre og søndre Bumannsfjord. Forslaget innebærer at Bumannsfjordene blir innlemmet i nasjonalparken. I nordre Bumannsfjord finner en et interessant kulturlandskap med tufter og små engarealer. Verneforslaget går videre til nordre Vassvika, østover over Lossefjellet til Flaskefjorden, en trang fjord med bratte og vakre fjell. Grensa krysser fjorden ved Hamneneset, slik at indre deler av fjorden blir med i nasjopnalparken. Vegetasjonen ved fjorden er ganske frodig, og fuglelivet er variert.

Verneforslaget fortsetter østover til Straumen innerst i Jøfjorden. Dette området har en stedvis svært frodig vegetasjon, og terrenget stiger dramatisk opp mot Seilandstuva i vest. I Straumdalen er det rennende vann og små fosser på mange kanter og utsikt til Nordmannsjøkelen.

Verneforslaget strekker seg videre østover til den markerte fjellryggen Duollurassa og ned til nordre Olderbukt. De mellomliggende fjellområdene er karrige og kuperte, med svært få synlige spor etter menneskelig aktivitet. I dalen fra nordre Olderbukt er det et flatt landskap med en meandrerende liten elv til Olderbuktvannet, hvor det blant annet hekker storlom.

Verneforslaget følger så kysten sørover til Store Kjerringvik, og omfatter indre deler av Olderfjorden og Store Bekkarfjord. I liene under Doaresgaisa i Lille Bekkarfjord er det et storslått og pent utformet beitelandskap, og sørvendte skoglier med innslag av noe varmekrevende arter.

Landskapet rundt Store Bekkarfjord er svært iøynefallende med sitt bratte og vakre beitelandskap. Liene rundt fjorden er jevnt dekket av vegetasjon og framstår som svært grønne. Innerst i fjorden kommer Melkelva ned, elva har sine kilder fra Seilandsjøkelen, den største av de to breene på Seiland, og renner uforstyrret av inngrep fra breen ned til fjorden. Denne delen av Seiland har svært næringsrik berggrunn, som gir grunnlag for en artsrik og særprega vegetasjon. Forslaget omfatter fjellområdene sør for Bekkarfjorden, fra Melkevatna til Hábovárri-Uvssotrášša, hvor det vokser kravfulle og sjeldne fjellplanter.

Verneforslaget fortsetter vestover til indre deler av Store Kufjord, hvor fjellet stiger bratt på tre kanter, med bekker som styrter ned fra fjellsidene. Her finnes flere klippehekkende rovfuglarter. Grenseforslaget går så videre vestover til Bårdfjord langs toppen av de markante Karatindene.

Dette alternativet vil gi nasjonalparken en stor spennvidde i naturtyper, fra ytterst karrige fjellområder i nordøst, via steile kystfjell, strandenger, lune fjordbotner og isbreer til de grønnkledte liene rundt Store Bekkarfjord.

Alternativ A utgjør et totalareal på 332 km², hvorav 12 km² sjøareal.

I dette alternativet er verneforslaget redusert i sørøst ved at grensa er trukket utenom nefelinsyenittforekomsten på Bekkarfjordnes. Dette er i tråd med uttalelse fra Bergmesteren om at denne forekomsten bør holdes utenfor nasjonalparken. Bergmesteren påpeker her at utviklingen innen mineralteknikk kan gjøre tidligere ulønnsomme mineralforekomster lønnsomme i framtida.

Grensa er også trukket slik at de forholdsvis omfattende reindriftsanleggene i botn av Lille Bekkarfjord havner utenfor nasjonalparken. I tillegg er verneforslaget redusert i nordøst ved at grensa her er dratt noen km lengre sør enn for alternativ A.

I forhold til alternativ A mister en vernverdier knyttet til sjeldne fjellplanter i området Hábovárri-Uvssotrášša, samtidig som en mindre del av den attraktive Store Bekkarfjord blir vernet. Noen hekkelokaliteter for rovfugl faller også bort, ved Hábovárri og ved Gressnesfjellet i nordøst. I nordøst mister man noe av spennvidden i nasjonalparken ved at de mest øde og karrige fjellområdene ikke er med i dette alternativet.

Alternativ B utgjør et totalareal på 266 km², hvorav 9 km² sjøareal.

Nedenfor er det gitt kommentarer til de foreslåtte vernebestemmelsene.

Fullstendig utkast til verneforskrift er gitt i vedlegg 1.

Bestemmelsene under dette punktet innebærer forbud mot alle tekniske inngrep i nasjonalparken som kan gi varige spor i landskapet, herunder bergverksdrift, vannkraftutbygging og veibygging.

Oppføring av nye bygninger og anlegg vil i utgangspunktet være forbudt i nasjonalparken. Imidlertid kan det gis tillatelse til oppføring av bygninger og anlegg i forbindelse med reindrift etter søknad. Vedlikeholdsarbeid på eksisterende bygninger og anlegg vil være tillatt. Det vil dessuten kunne gis tillatelse til mindre ombygginger og utvidelser av eksisterende bygninger dersom dette ikke medfører endret bruk av bygningen. Landfester til oppdrettsanlegg og båtfortøyninger kan også tillates.

I utgangspunktet vil all vegetasjon i nasjonalparken være fredet, også døde trær og busker. Vernebestemmelsene tillater bruk av tørre kvister til bål. Sanking av bær og sopp vil også være tillatt.

Det vil også kunne gis tillatelse til uttak av ved til bruk i hytter i nasjonalparken.

Reindrifta vil kunne gis tillatelse til uttak av trevirke til bruk for reparasjon av reingjerder.

Verneforslaget vil ikke endre de gjeldende bestemmelsene for jakt i området.

Fiske vil være tillatt etter lakse- og innlandsfiskelovens bestemmelser. Det vil si ingen endring i forhold til i dag.

Hovedbestemmelsen er at all ferdsel skal skje slik at kultur- og naturmiljø ikke kommer til skade.

Det vil ikke være restriksjoner på vanlig ferdsel til fots.

Organisert bruk av nasjonalparken til teltleirer, idrettsarrangement, jaktprøver og andre større arrangement vil kreve særskilt tillatelse. Dette skyldes i første rekke faren for markslitasje og forstyrrelse av dyrelivet. Slik bruk av området har lite omfang i dag.

Organisert turvirksomhet i regi av ideelle lag og foreninger, skoler, barnehager og lignende vil være tillatt, men skal meldes til forvaltningsmyndigheten på forhånd. Dette vil i hovedsak fungere som en registreringsordning slik at man har oversikt over bruken av området.

I utgangspunktet er motorisert ferdsel forbudt i nasjonalparken. Noen unntak fra det generelle forbudet vil det dog være:

Reindrifta vil ha tillatelse til å bruke snøskuter til sin drift i området.

Etter søknad kan bruk av snøskuter i forbindelse med transport av varer, materialer etc til hytter i nasjonalparken tillates.

Etter søknad kan nødvendig bruk av firehjuls motorsykkel langs bestemte traséer i forbindelse med reindrift tillates.

På oppdrag fra Fylkesmannen har konsulentfirmaet Jaruma AS utarbeidet rapporten "Konsekvensutredning av nasjonalpark på Seiland for reindriftsnæringen". Rapporten forelå i juni 2003.

Rapporten tar utgangspunkt i Fylkesmannens utredningsområde for Seiland nasjonalpark, slik det forelå ved oppstart av planarbeidet (se kart vedlegg xx), og standard vernebestemmelser for nasjonalparker.

Ved en vurdering av reindrifta på Seiland i forhold til standard vernebestemmelser for nasjonalparker er det i hovedsak bestemmelsene i forhold til oppføring av anlegg og motorisert ferdsel som vil ha direkte betydning for reindriftsnæringen. Nedenfor gis derfor et resymé av det som kommer fram i rapporten i forhold til oppføring av anlegg og motorisert ferdsel.

I følge Jaruma oppfatter reindrifta et forbud mot oppføring av permanente gjerder og anlegg som et hinder for næringens utviklingsmuligheter. Det anbefales at forvaltningsmyndigheten for nasjonalparken må kunne gi tillatelse til oppføring av gjerder og anlegg etter søknad, og at dette samkjøres med Reindriftsforvaltningen slik at en bare behøver å søke én gang.

Oppføring av nye gjerder eller andre anlegg er ikke nevnt i distriktsplan eller fremmet med søknad til Reindriftsforvaltningen. Reindrifta har imidlertid flere ønsker om oppføring av nye anlegg:

• Distriktsgrensa mellom 24A og 24B fra Jøfjorden, over Seilandsjøkelen og ned til Olderfjorden er gjerdet 6 km, mens 6 km gjenstår. På grunn av vanskelige forhold med snø og is er videreføring av dette gjerdet stilt i bero. Det vurderes i stedet å føre opp et nytt gjerde lengre nord, fra søndre Olderbukt via Langvatnet til Jøfjordbotn.

• Kemi-siida ønsker å føre opp et nytt sperregjerde sør for Melkevatna.

• Kemi-siidaen ønsker å utvide beitehagen i Lille Bekkarfjord, ved å føre opp gjerde nord og sør for Allejavri, samt øverst i Allevaggi.

• Kårhamn-siidaen ønsker å føre opp et 3-400 m langt gjerde ved Lossefjell for å holde reinen nord for Nordmannsjøkelen.

I tillegg til permanente gjerder er det ofte behov for å sette opp mobile gjerder.

I forhold til midlertidige/mobile gjerder anbefales det i Jarumas rapport at det enten gis adgang til å sette opp dette fritt eller at en etter søknad kan gi dispensasjoner for flere år av gangen.

• Kemi-siidaen ønsker å føre opp to bruer over øvre del av Melkelva, en rett vest for Nikkavarri, og en ved utløpet ved det nederste av Melkevatna (224 moh).

• Bårdfjord-siidaen ønsker å føre opp bru over henholdsvis Larselva og Magneelva i botn av Bårdfjorden.

Det skal visstnok ha stått ei gjeterhytte i Birranvaggi/Olderdalen som ønskes gjenoppført. Ellers er det ikke planer om flere gjeterhytter i området som er aktuelt som nasjonalpark.

Det vil ikke bli restriksjoner på nødvendig bruk av snøskuter på vinterføre i forbindelse med reindrift i nasjonalparken, ei heller på nødvendig kjøring på Seilandsjøkelen.

De største konfliktene mellom reindrifta og verneforslaget er knyttet til barmarkskjøring. Reindrifta nytter terrengmotorsykler i forbindelse samling, driving og tilsyn med rein, samt til transportformål. Jaruma mener at et generelt forbud mot kjøring på barmark vil medføre vanskeligere driftsforhold for reindrifta i området. De foreslår at det gis en generell dispensasjon for kjøring langs etablerte kjøretraséer og i forbindelse med samling av rein. Mye av kjøringa sommerstid skyldes behov for gjeting for å unngå blanding av rein mellom distriktene. Sammenblandingen skjer fordi det ikke er oppført et permanent gjerde mellom distriktene, da det er problematisk å få et gjerde til å holde på Seilandsjøkelen. For å løse dette problemet har distriktene ønske om å flytte grensegjerdet nord for Seilandsjøkelen (se kap. 7.1). Ved å flytte gjerdet kan en dermed redusere behovet for motorisert ferdsel i områdene på og rundt Seilandsjøkelen.

På grunn av det ulendte terrenget bruker reindrifta på Seiland jevnlig helikopter i forbindelse med samling og driving av rein og til transport av utstyr. Jaruma påpeker at et forbud mot flyging under 300 meter, som standard verneforskrift tilsier, vil være til hinder for effektiv samling og i forbindelse med merking og høstflytting. De foreslår derfor at det bør kunne gis tillatelse til flyging med helikopter under 300 meter i forbindelse med samling, merking og høstflytting.

Kemi-siidaen er den siidaen som i størst grad blir berørt av verneforslaget. Størstedelen av deres område ligger innenfor det foreslåtte området, inkludert deres oppsamlingsplass med beitehage, samlegjerde og hytter ved Lille Bekkarfjord. Ut fra dette foreslår Jaruma at området i botnen av Lille Bekkarfjord og nesene på begge sider holdes utenfor nasjonalparken, eventuelt at det gis mildere bestemmelser eller annen verneform for dette området.

Jaruma konkluderer sin rapport med at næringens største utfordring er å bevare reindriftens beitearealer mot inngrep og forstyrrelser er. Vern av beiteområder i form av nasjonalpark vil sette en effektiv stopper for alle typer inngrep som kan resultere i tap av beiteland, og forhindrer ikke-reindriftsrelatert motorisert ferdsel i utmark. Dette er utelukkende positivt for reindriften. For Seilands vedkommende synes det imidlertid ikke, på kort sikt, å være fare for inngrep som ødelegger beiteland og økning i forstyrrelser som hindres av nasjonalpark. Samlet sett vil derfor utlegging av området til nasjonalpark ha en negativ konsekvens for næringen, på kort og på mellomlang sikt, på grunn av restriksjoner på oppføring av nye anlegg og motorferdsel.

I den praktiske og daglige forvaltningen av verneområdene er det behov for en forvaltningsplan som inneholder mer detaljerte og konkrete "kjøreregler" enn det som framgår av vernebestemmelsene. Forvaltningsplanen vil gi detaljerte retningslinjer for bruk, oppsyn, informasjon, skjøtsel, dispensasjonspraksis etc i verneområdene. Den kan imidlertid ikke åpne for aktiviteter utover rammene som verneformålet og verneforskriftene setter. Forvaltningsplaner for de enkelte verneområdene vil sendes på høring før de trer i kraft.

Dette kapittelet er ufullstendig.

Stortingsmelding nr. 62 (1991-92), "Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge", slår fast at det skal etableres et velkvalifisert feltapparat i nasjonalparker og andre større verneområder. Arbeidet skal omfatte politioppsyn, informasjon og utføring av enklere registrerings- og overvåkingsoppgaver.

Hovedoppgavene for et framtidig naturoppsyn i området kan skisseres som følger:

• Rettledning og informasjon til brukere/besøkende.
• Kontrollere, rapportere og reagere på brudd på verneforskriften og annet regelverk.
• Holde oversikt over utviklingstendenser i bruken av området.
• Holde oppsyn/oversikt over status for natur- og kulturverdiene i området, med spesiell vekt på sårbare og trua arter.
• Føre tilsyn og utføre eventuell skjøtsel og vedlikehold i nasjonalparken, herunder informasjons- og oppmerkingsmateriell.

Alm, T & Iversen, M (2003) Botaniske undersøkelser på Seiland i forbindelse med den foreslåtte nasjonalparken. Tromsø Museum / NINA. 55 s. + vedlegg.

Direktoratet for naturforvaltning (1998) Rødliste for truede arter i Norge. DN-rapport 1998-4.

Iversen, M, Systad, G H & Strann, K-B (2002) Stausrapport om kunnskapsnivået for flora og fauna i foreslått nasjonalpark på Seiland. NINA. Rapport til Fylkesmannen i Finnmark, 39 s.

Jacobsen, K-O, Systad, G H & Strann, K-B (2002) Zoologisk kartlegging innenfor utvalgte områder på Seiland, Finnmark. NINA. Rapport til Fylkesmannen i Finnmark, 16 s. + vedlegg.

Nordisk ministerråd (1984) Naturgeografisk regioninndeling av Norden.

Norges Offentlige Utredninger 1986:13 Ny landsplan for nasjonalparker, 103 s.

Odelstingsproposisjon nr 30 (1995-96) Om lov om statlig naturoppsyn.

Olli, J, Svineng, M & Eira, J H (2003) Konsekvensutredning av nasjonalpark på Seiland for reindriftsnæringen. Jaruma AS, Karasjok. xx s. + vedlegg.

Stortingsmelding nr 62 (1991-92) Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge, 131 s.

Forslag til forskrift om vern av Seiland nasjonalpark i Alta, Hammerfest og Kvalsund kommuner, Finnmark fylke

I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr 63 § 3, jfr. § 4 og §§ 21, 22 og 23, er det ved kgl. res av .............truffet vedtak om vern av Seiland nasjonalpark.

I Avgrensing

Seiland nasjonalpark ligger i Alta, Hammerfest og Kvalsund kommuner i Finnmark fylke. Det samla arealet er på ca .... km² og berører følgende

-statsgrunn gnr/bnr:

-privat eiendom gnr/bnr:

-festetomter på statsgrunn gnr/bnr/fnr:

Grensene for nasjonalparken fremgår av vedlagte kart i målestokk 1:50 000, datert Miljøverndepartementet …… 20…… Kartet og verneforskriftene skal oppbevares i Miljøverndepartementet, i Direktoratet for naturforvaltning, hos Fylkesmannen i Finnmark og i Alta, Hammerfest og Kvalsund kommuner.

De nøyaktige grensene for nasjonalparken skal oppmerkes i terrenget. Knekkpunktene bør koordinatfestes.

Formålet med opprettelsen av Seiland nasjonalpark er å:

-sikre variasjonsbredden av naturtyper i regionen

-ta vare på landskapsformer og særpregede geologiske forekomster

-verne om kulturminner

-

Allmennheten skal ha anledning til naturopplevelse gjennom utøving av tradisjonelt og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging.

Landskapet

1.1 Området er vernet mot inngrep av enhver art, herunder oppføring av bygninger, andre varige eller midlertidige innretninger, gjerder og anlegg, veibygging, bergverksdrift, vassdragsregulering, graving og påfylling av masse, sprenging og boring, uttak og fjerning av stein, mineraler eller fossiler, hogst, drenering og annen form for tørrlegging, nydyrking, bakkeplanering, fremføring av luft- og jordledninger, bygging av bruer og klopper, oppsetting av skilt, merking av stier, løyper o.l. Opplistingen er ikke uttømmende.

1.2 Bestemmelsene i pkt. 1.1 er ikke til hinder for:

a) Vedlikehold av stier, løyper, bruer og merker i henhold til forvaltningsplan.

b) Vedlikehold av bygninger, veier og andre innretninger når dette ikke vil medføre endret bruk.

1.3 Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til:

a) Ombygging og utvidelse av bygninger som ikke kan medføre endret bruk

b) Oppføring av bygninger og anlegg i forbindelse med reindrift og oppsyn

c) Bygging av bruer og klopper

d) Oppsetting av skilt og merking av nye stier i henhold til forvaltningsplan

2. Plantelivet

2.1 Vegetasjon, herunder døde trær og busker, skal vernes mot all skade og ødelegging. Planting, såing og innføring av nye plantearter er forbudt.

2.2 Bestemmelsene i 2.1. er ikke til hinder for:

a) Bruk av området til beite

b) Bruk av tørre kvister til bål

c) Plukking av bær og matsopp

d) Plukking av vanlige blomster til eget bruk

2.3 Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til:

a) Uttak av trevirke for reparasjon av reingjerder

b) Uttak av trevirke til brensel for hytter i nasjonalparken

2.4 Direktoratet for naturforvaltning kan ved forskrift regulere beiting som kan skade eller ødelegge naturmiljøet.

3. Dyrelivet

3.1 Dyrelivet, herunder hi, reir, hekke-, og yngleplasser er fredet mot skade og unødvendig forstyrrelse. Utsetting av vilt er forbudt.

3.2 Bestemmelsene i pkt. 3.1 er ikke til hinder for jakt etter viltlovens bestemmelser.

3.3 Utlegging av åte eller fôring av vilt for fotografering er ikke tillatt.

3.4 Fiske er tillatt etter lov om laksefisk og innlandsfisk. Utsetting av fisk og andre ferskvannsorganismer er forbudt.

3.5 Direktoratet for naturforvaltning kan ved forskrift fastsette at dyrelivet eller enkelte arter skal være totalfredet i nasjonalparken.

4. Kulturminner

4.1 Kulturminner skal beskyttes mot skade og ødeleggelse. Løse kulturminner skal ikke flyttes eller fjernes.

4.2 Forvaltningsmyndighetene kan gi tillatelse til restaurering og skjøtsel av kulturminner.

5. Ferdsel

5.1 All ferdsel skal skje hensynsfullt og varsomt slik at det ikke skjer skade på naturmiljø eller kulturminner. Dyrelivet må ikke forstyrres.

5.2 Organisert bruk av nasjonalparken til teltleirer, idrettsarrangement, jaktprøver eller andre større arrangement må ha særskilt tillatelse.

5.3 Organisert turvirksomhet i regi av ideelle lag og foreninger, universitet, skoler eller andre institusjoner er tillatt når det på forhånd er gitt melding til forvaltningsmyndigheten. Av hensyn til naturmiljøet kan likevel forvaltningsmyndigheten legge ned forbud eller fastsette nærmere retningslinjer for virksomheten.

5.4 Av hensyn til naturmiljøet eller kulturminner kan forvaltningsmyndigheten legge om eller legge ned løyper og stier.

5.5 Innenfor nærmere avgrensa deler av nasjonalparken kan Direktoratet for naturforvaltning ved forskrift regulere eller forby ferdsel som kan være til skade for naturmiljøet.

5.6 Bestemmelsene i punkt 5.1-5.5 gjelder ikke ferdsel i forbindelse med militær operativ virksomhet, politi-, rednings-, brannvern-, oppsyn og forvaltningsoppgaver.

6. Motorferdsel

6.1 Motorferdsel er forbudt på land og vatn, og i lufta under 300 meter.

6.2 Bestemmelsen i pkt. 6.1 er ikke til hinder for:

a) Motorisert ferdsel i forbindelse med militær operativ virksomhet, politi-, rednings-, brannvern-, oppsyns- og forvaltningsoppgaver.

b) Bruk av beltekjøretøyer på vinterføre i forbindelse med reindrift.

6.3 Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til:

a) Transport av varer inn til hytter på vinterføre.

b) Transport av materialer til vedlikehold og byggearbeid på hytter, klopper o.l. på vinterføre.

c) Nødvendig bruk av firehjuls motorsykkel langs bestemte traséer i forbindelse med reindrift.

7. Forurensning

Forurensning og forsøpling er forbudt. Avfall skal tas med ut av området.

All bruk av kjemiske midler som kan påvirke naturmiljøet er forbudt. Kalking av vatn og på land er forbudt.

Bruk av motordrevet modellfly, modellbåt, isbor o.l. er forbudt.

Forvaltningsmyndigheten kan iverksette tiltak for å fremme formålet med vernet. Det skal utarbeides en forvaltningsplan med nærmere retningslinjer for forvaltning, skjøtsel, tilrettelegging, informasjon mv. Forvaltningsplanen skal godkjennes av Direktoratet for naturforvaltning.

Forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak fra bestemmelsene når formålet med fredningen krever det, for vitenskaplige undersøkelser og arbeid av vesentlig samfunnsmessig betydning, eller i andre særlige tilfeller når dette ikke strider mot formålet med vernet.

Direktoratet for naturforvaltning fastsetter hvem som er forvaltningsmyndighet for nasjonalparken.

Det kan opprettes et rådgivende utvalg for forvaltningen av nasjonalparken.

Denne forskrift trer i kraft straks.