Fjæra har for meg bestandig vært  et spennende, men også utfordrende sted. Og det har helt fra barnsben  av vært et viktig lærested, i tillegg til at det var min store lekeplass. I fjæra var naustet med all utstyret til fiske og i fjæra var ikke minst båtene. I fjæra blei det jobba, utstyr blei reparert, fisk blei sløyd, saltet eller hengt på hjell. Fjæra var en møteplass for familien og hit kom naboene for å slå av en prat. Det blei fortalt mange historier som kanskje ikke var beregnet for barne-ører, men som vi plukket opp likevel. Hit kom naboungene og her lekte vi med skjell. Hele bondegårder blei laget på og iblant steiner, som for oss var høye fjell.

  ”Sauene” våre var hvite og brune. Snekvite var de som hadde ligget lenge i sola og brune var de som akkurat hadde kommet på land. Det var sjelden vi fant så mange levende skjell av disse. Det betydde nok at de levde litt dypere enn dit vi kom oss, så vi fikk mest de døde skallene på land. Å åpne de levende skjellene syntes vi var spennende og litt uappetittlig, men måsen skulle jo også ha mat. Det var ingen som den gang kunne tenke seg at dette kunne være menneskemat, og godt i tillegg. Nei, skjell var agn eller fuglemat.

Noen av ”sauene” våre hadde små runde hull på skallet, det blei bjellsauer.  Men hvordan se forskjell på ho- og hanndyr?  Skjellene har et skallås. Når du deler to skjell som er fast i en annen og legger dem flatt ned, vil ”nesene” peke hver sin vei . Hodyrenes bøyde seg mot venstre og  hannene mot høyre. For oss blei det altså skallåsene som bestemte kjønnet. ”Sauskjellene” heter Astarte borealis på latin. Gimrer var Astarte sulcata og var litt mindre og hadde litt andre riller. Nyfødte lam var lysrøde og  heter Tellina fabula.

  ”Griser” var det ikke like stor stas med. Disse skjellene fant vi overalt og det var som å gå på teppe av grov kalk. Så vanlig sandskjell og butt sandskjell fikk være ”griser”. Disse skjellene hadde kraftig hvitt skjell og når de blei forstyrret trakk de seg ned i sanden hvor de festet seg med en liten for.

  Hjerteskjell (cerastoderma edule) blei ”reinene våre. De var mye penere enn griseskjellene

syntes vi. De levende skjellene måtte vi konkurrere med tjelden om. Det var livretten til denne fjæras konger og dronninger. Når du ser hjerteskjellene fra siden, danner skallene et hjerteformet riss. Derav navnet. Den har mest hvite skall, men kan også være brunlige. Skallet har klare ribber.

  Mest lykke gjorde ”hestene” våre. De var vanskelige å finne, ihverfall hele. Men vi hadde våre hemmelige plasser hvor de pleide å dukke opp. Det var de rødlige haneskjellene. Føll var små kamskjell som på latin heter Pallioum tigrinum.

  Er du interessert i å lese mer om min verden i fjæra og om resten av buskapen, kommer jeg tilbake senere med katter og kattunger, hunder, høns, kyr og kalver, for ikke å snakke om sølvkatter. Det var pene skjell det, men da måtte du ligge med nesen nesten helt på  sanden for å få øye på dem.!

 

Høres om en stund.

 

Mimmi

 tilbake til Mimmis hjørne