Hei igjen! Og vel overstått sommer!

 

Fikk du tid til turer i fjæra, hvis du ikke gjorde det så gjør det nu.!

Vi som tilhører havlandet Norge bør kjenne litt til det som rører seg i fjæra, selv om det er det som finnes utenfor marbakken og langt ute på havet som gir oss mest mat og som også er det eventyrlige.

  Jeg  har  i hvert fall erobret fjæra. Der var det mange fastboende, men også besøkende fra fjern og nær. Fjæra er forunderlig og har en rikdom av merkelige skapninger .

I min barndomsfjære var det å studere tangloppas aktiviteter like spennende som det er i dag å lure på hva som finnes ute i verdensrommet. Visste du at paring hos tangloppa foregår hele året.Neste gang du er i fjæra, løft på en stein og studer disse små eiendommelige krypene. Sannsynligheten for å finne individer som har dannet par er stor, da paring foregår i om lag 90% avdisse amfipodenes liv.

  Blåskjella var geitene våre og fant vi o-skjell hadde vi også gammelbukken selv. Disse blei sendt til fjells slik vi visste de ordentlig dyrene skulle. Og bratt skulle det være der! Da kunne en oppbygd støvord være et passelig ”fjell” for dem å klatre i. I dag er denne skjella en av den mest populære skjellmaten vi har. September til april er den beste tiden å plukke skjella, da er den fylt opp med rogn og melke. (Jeg plukket blåskjell på lørdag og hadde i fiskegryta) O-skjellene passet virkelig som en gammel bukk. Den var stor i forhold til blåskjellene og så slitt ut. I tillegg til  at den hadde langt ”ragg”Og så vokste det noen rare organismer på dem!

  Kuskjellene var selvsagt kyrne våre. Det var bjellekyr (med hull i), det var rødsi med litt igjen av skjellfargen på og det var de helt hvite som hadde ligget lenge i sola. Størrelsen avgjorde om det var en okse, ei kvige, ei melkeku eller en kalv. De bitte små var nyfødte kalver.

Du vet kanskje at kuskjellet bare har en fiende ( utenom de som plukker dem til å leke med eller for å spise) det er steinbiten. Det er bare den som er i stand til å knuse det kraftige skjellet. Men nu er jo steinbiten nesten forsvunnet fra vår nære kyst, så da får vel kuskjellene leve i fred. Det er vel heller ikke noen fiskere igjen som bruker dem til agn, slik det blei gjort ”i gamle dager”

  Mine betraktninger fra fjæra er enda ikke over så om ikke så altfor lenge vil jeg komme med en fortsettelse av mine opplevelser og barndomsminner fra fjæra.

 

Ha en god dag i fjæra inntil da.

Mimmi

 tilbake til Mimmis hjørne